Selvmord
Jan 04, 2020
Der satt du, på den dagen du ventet så inderlig på. Dagen du skulle gi slipp. Gi slipp på alt de ikke kunne se, føle eller vite. All sinne, sorgen, frustrasjon, uro og angsten som henger over deg som styggen på ryggen selv. Stemmene som forteller deg gjentatte ganger «DU ER IKKE GOD NOKK» DE LEVER BEDRE UTEN DEG» DU ER STYGG OG UELSKET» HVORFOR GJORDET DU DET? DU ER SÅ DOM» HVORFOR GJORDE DU IKKE» DU EEER SÅ DOM» HADDE DU GJORT DRT HADDE DU IKKE SITTE SLIK». Det nådeløse livet gav grobunn til enda større mørke. Du prøver og numme deg med det du har men stemmene blir bare høyere, kroppen blir tyngre, det og gå på do er blitt et problem og nå er ‘jeg en verdiløs dritt som ikke kan gjøre normale ting engang, jeg er likesågodt som død. Men er jeg død trenger jeg ikke og sitte slik. Høre på stemmene. Grue meg til noe så vanlig som og gå på do, spise, snakke med mennesker, leve. Jeg trenger da ikke og Grue meg til i morgen. For der er det ikke en ‘I morgen’. Der er stillhet. Fred. Ro.’
Nå er du ikke lengde her.
Familien venter hver dag. En normal samtale med hverandre om ferie, reiser, hjem reiser og man trur med en gang det er DU som kommer hjem. En tur på butikken og man ser deg, din jakke men i en annens kropp. Varene du brukte og spise. Parfymen du brukte. Luktene, smakene, følelsene. Alt gir et riv inni de som lengter og venter. Venter på noe som aldri, Aldri kommer tilbake, luktene man aldri får lukte igjen, følelsene. Alt gir er riv i hjertet.
De tomme sjelene som blir etterlatt, det mørke som var inni deg gav du så mange. De usvarte spørsmålene, den enorme smerten man hver dag er usikker på man kan overleve. Takler mitt hjerte denne smerten? Jeg er svimmel, kvalm, besvimende, kaster opp. Kroppen dør sakte men sikkert av sorg. Det er en ny morgen, man er overrasket over at man overlevde natta, lyset treffer, det stikker i hjertet men pusten er overdøvende. Jeg lever. Overlevde denne natten og. Hvorfor overlevde ikke du?
